Vårt foreldrelag

Av Jorunn Rødland Sletten og Nils Sletten

Undertegnede har tatt på meg oppgaven å skrive historien om ”Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede”, og tidligere ”Støtte- og foreldrelaget for hørselsskadde barn”

Etter å ha gjort ferdig de tørre fakta som fremgår av de tre dokumentene: ”Historien”, ”Styreoversikt og medlemslister” og ”Viktige saker”, satt jeg igjen med en følelse av at hele historien om det arbeid som er nedlagt ikke er kommet tydelig nok frem.
Vi har i den tiden vi har vært medlem ”levd med” Foreldrelaget og det arbeidet som er gjort der, og våre følelser for lagets arbeid vil for alltid prege oss.
Jorunn var styremedlem i årene 1988-94. Hun var kasserer til 93, og det siste året som revisor. Nils var leder i årene 1994-2001, og sekretær i 2001-02.
Vi har derfor vært tilknyttet styret i laget i sammenhengende 14 år. Og medlem i laget fra 1984 og frem til i dag 2005. Det blir over 20 års medlemskap.
Derfor har vi mange gode opplevelser både som deltakere i lagets aktiviteter og fra styre og stell i laget.
Som de fleste andre medlemmer er ikke dette et valg vi har tatt av egeninteresse. Vi har som de fleste andre kommet inn i laget av nødvendighet, på grunn av barns hørselshemming.
Vi har tre gutter, der 2 av dem ble sterkt tunghørt i 3-4 års alderen. Ja begge er så sterkt tunghørt at de av legene blir betraktet som døv, på grunn av hørselstap på mellom 80-90 desibel. Øystein (f. 1977) og Morten (f. 1982). Kjartan (f. 1980) hører normalt.
Øystein gikk på vanlig skole frem til kl. 2 kl. i ungdomsskolen, og deretter på Hunstad og Bjørkåsen, og senere student på UiB.
Morten begynte på førskolen på Hunstad 4 år gammel, og fortsatte barne- og ungdomstrinnet på Hunstad, videregående på Bjørkåsen, og er nå student på 3 året. UiB og NTNU Trondheim.

Foreldrelaget.
Vi kom i kontakt med foreldrelaget i 1984 da det var aktuelt for Øystein å begynne på skolen.
Det var snakk om utsettelse av skolestart med 1 år på grunn av hørselshemmingen. Reiselærer (Gethen) fra Førskolen (Sukkerbiten) som vi var i kontakt med antydet at han kunne begynne i en hørselsklasse på Møhlenpris, men frarådet dette dade andre barna brukte tegnspråk.men da vi etter mye om og men valgte å la ham gå på vanlig skole, stilte reiselærer opp med ekspertise, samt hjelpemidler som teleslynge og orientering og kurs for læreren.
Vi skjønte at tegnspråk var et viktig hjelpemiddel, og Jorunn tok alle fem trinnene på tegnspråkkurs i Døveforeningen de følgende årene.
Jorunn kom inn i foreldrelagets styre i 1988. Vi hadde i årene før det hatt mange runder med det lokale PPT-kontor, trygdekontor, skolekontor og skolen. Vi hadde derfor allerede litt erfaring med ”det offentliges” uvitenhet om hørselshemming.
I foreldrelaget møtte vi en aktiv og engasjert gjeng. Styret som besto av Odd Kjell Grindhaug, Bente Eknes Dale, Gro Schieldrop, Åse Auensen og Norvald Hemre, gav oss en impuls som kom til å holde seg lenge. Senere kom ”strilen” Malcolm Hurtley med sin direkte og noe ukonvensjonelle framgangsmåte og Ragnar Moe med sin faglige tyngde som lege, Ove Kjeilen og Bjørn Moldestad med sine erfaringer.
I det hele tatt: Dette var et vinnerlag.
Jorunn forteller at en av de første opplevelsene hun hadde som styremedlem og kasserer var forberedelsene til årets juletrefest.
Som kasserer ble hun involvert i innkjøp av julepresanger til de forskjellige barna som skulle komme på festen. Det meste ble gjort på styremøtene, men hun syntes det var litt ”frustrerende” noen ganger. Presanger ble innkjøpt og i timen før festen skulle begynne ble det innpakking av presenter. Hvert enkelt barn skulle få sin egen tilpassede presang. De ble pakket inn med sløyfer og det hele og navnene påført. Hun lurte på hva hun egentlig hadde gitt seg ut på. Det var jo like før festen skulle begynne. De andre styremedlemmene virket helt komfortabel med denne rutinen, og praten gikk lystig under arbeidet.
Juletrefesten gikk selvfølgelig som smurt og de fleste var fornøyd med gavene.
Det var tydelig at styremedlemmene kjente hvert barn og deres interesser.
Året etter(1989) ble Malcolm Hurtley leder, eller formann som det het den gangen.
Dette var nok en sjokkerende opplevelse, med Malcolms spesielle strileaksent, og engasjerende opptreden. Han påpekte til stadighet at han var født på en øy utenfor Bergen, altså var han stril. Heldigvis var det også andre og rutinerte styremedlemmer med som kunne holde Malcolm litt i ørene.

Turer med Foreldrelaget.
Vår aller første tur med Foreldrelaget var turen til Hauglandssenteret. Det må ha vært i 87 eller 88. Det ble en kjekk tur med buss oppover og med hurtigbåt tilbake. Det var mange aktiviteter på Hauglandssenteret med kanopadling og tur med veteranbåt. Samlingen om kvelden med dans og musikk i Naustet var det sosiale høydepunktet.
Året etter (1989) arrangerte foreldrelaget tur til Ålborg i Danmark. Vi var også med, sammen med våre tre barn. Det første som skjedde var at vi måtte forlate båten igjen før den fikk reise. Det viste seg nemlig at båten, MF Bergen, ikke var godkjent av Veritas. Omsider fikk vi kjøre om bord igjen etter en forsinkelse på 2-3 timer. Det vi husker best fra båtturen var at ungene var svært opptatt av spilleautomatene om bord. Spesielt fordi noen vant et stort beløp da de var i nærheten. Vel i land i Danmark ble det kjøring direkte til Ålborg, og det aller første foreldrene konsentrerte seg om, var det store handlesenteret. Her gikk det unna med salami og bacon i store mengder. Det var helt tydelig at noen hadde vært her før..
Deretter ble det bading i ”Vannland” like ved. Her kunne unge og voksne svømme i bassenget inne, og deretter ut gjennom veggen og ut i friluft.
Senere gikk turen til hotellet ”Det hvite hus” hvor vi alle overnattet. Men før overnattingen var det felles utflukt til en liten restaurant i Ålborg hvor pizza sto på menyen, og selvfølgelig vin til de voksne.
For vår del ble det en opplevelse med 3 viltre gutter. Det de syntes var kjekkest på hotellet var den utvendige glassheisen på hotellet som de til stadighet måtte kjøre med.
Alle familiene som var med koste seg på denne turen. At vi ikke fikk med oss at Norge vant Melodi Grand Prix gjorde ingen ting.
Senere har det blitt mange turer.
Vi var nok en gang i Danmark i 1994, også denne turen gikk greit.
Det jeg husker best var en stopp underveis hvor vi rastet litt og plukket flintstein i sjøkanten. Vi har endel dem hjemme på peisen. En opplevelse var denne gangen at vi ble vekket tidlig søndag morgen av ”bråk” i parken ved Det Hvite hus”. Der rigget danskene opp en scene, og det ble full oppdekking og skåling. Danskene feiret 1 mai på denne måten.
I 1990 gikk foreldrelagets tur til Newcastle. For vår del var det første gang over nordsjøen.
Overfarten til England var ikke den beste for de fleste. Det var temmelig urolig sjø, og folketomt på dekkene. De fleste lå på lugarene og matet krabbene. Noen damer klarte seg imidlertid fint, for de var invitert inn på en parfymeriet på båten, og da glemte de sjøgang og konsentrerte seg om ”sminkepartyet”. Jeg (som hadde tatt et par tabletter) og minstemann var alene til frokost i salongen om morgenen.
Også her gikk turen etter landkjenning direkte til det store handlesenteret. Det var større enn noe av det vi hadde opplevd, og med en eget ”Tivoli” inne i senteret. Gocartbane var det også. Men som vi hadde observert på tidligere turer: Det var mange som hadde ”innkjøp” av forskjellig art som det store målet med turen. På denne tiden var også barneklær noe av det som var mye billigere i England enn Norge. Damenes diskusjoner gikk mye rundt dette.
Om kvelden var det felles samling i en restaurant med barn og voksne i sentrum av Newcastle. Vi syntes at lokalene virket litt mørke og skumle til å begynne med, og dette med å ha med barna på restaurant hadde ikke vi vent oss helt til enda. Men det ble på alle måter vellykket.
Tilbaketuren med båten var også en opplevelse. Blikk stille hav og barn og voksne fikk etter tur komme opp i styrhuset.
Turen i 1991 gikk til Baroniet i Rosendal, hvor det var hesteskyss, og god mat og omvisning i Baroniet. I 92 reiste vi til Oppheim Hotell på Oppheim (Nær Voss) . Her var det vinterføre på vårturen. I 93- Strand Hotell i Ulvik i Hardanger. I 95 Brakanes Hotell i Ulvik og 96 hadde vi fisketur med båt fra Os og til Marsteinen Fjordhotell.
Det som var hensikten med turene var det sosiale. Det ble ivaretatt i fullt monn. Noen ganger var det foredrag om aktuelle emner på hotellet, mens andre ganger var det guiding i nærmiljøet. Kveldene under og etter middagene var viktige. Selv om det alltid var en kjerne med styremedlemmer som var med på turene, kom det også til noen foreldrepar som ikke var så inne i miljøet fra før, men i løpet av turen fikk de mange aha-opplevelser og tips og råd fra de mer erfarne. Selv fikk i alle fall vi det den første tiden.
Siden ble det vår tur til å informere ”nye foreldre.”
Jorunn ble etter hvert dyktig på hørselshemming og på grunn av kontakten med ”det offentlige” til stadighet, ble hun engasjert av PPT-kontoret på Askøy da det dukket opp døve barn her, Siden har det ballet på seg og hun er nå fast ansatt i kommunen som skoleass/barne og ungd.arbeider. Spesielt i undervisning av barn med ”språkvansker”.
Da jeg ble forespurt om å gå inn som leder i Foreldrelaget, hadde jeg litt kjennskap til arbeidet, selv om jeg ikke hadde vært i styret tidligere. Og siden jeg hadde bakgrunn fra FAU arbeid og leder av skolekorps, valgte jeg å si ja. Jeg har ikke angret på det, selv om det ble mye arbeid, skriving, møter og en del reiser, samt praktisk arbeid i forbindelse med arrangementer. Jeg har lært utrolig mye av dette.

Samarbeidet med skolen.
Det spesielle med Foreldrelaget var at det også fungerte som FAU på Hunstad skole. Som oftest gikk dette bra, men noen ganger tilspisset det seg og da var det om å gjøre å holde tungen bent i munnen.
Det største problemet med dette var at Hunstad skole hadde små klasser. Foreldrene til disse barna ble ofte lei av at de måtte stille opp til stadighet.
Skolen var heller ikke alltid med på å sørge for at FAU- arbeidet fungerte, og vi måtte stadig minne skoleledelsen på at det var deres ansvar.
Ved en anledning tilspisset det seg, og vi måtte koble inn Statens utdanningskontor for at skolen skulle gjenopprette Samarbeidsutvalg, Foreldrerådets arbeidsutvalg og klassekontakter.
De små klassene på Hunstad ble ikke bedre av at elever fra Stavanger-området som det tidligere var mange av, nå blir integrert på vanlig skole på hjemstedet. Nok en gang rives grunnlaget vekk for et stort og godt tegnspråkmiljø.
Selv følgelig vil foreldrene helst at barna går på skole i sitt hjemområde, men får de den kvaliteten og tryggheten for tilpasset undervisning som de har krav på?.

Førskolen-Barnehagen
Førskolen var det stedet der vi fikk den første innføring i tegnspråk. Da Morten gikk her var barna delt opp i grupper. Blomstergruppen var en av de husker jeg. Her var også det stedet der Foreldrelaget rekrutterte mange av sine medlemmer. Det var foreldredag en dag i uken.
Foreldrelaget var også inne i bildet da Bergen kommune ville overta Bergen kommunes barn fra førskolen og overføre dem til en større vanlig barnehage. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og etter dette ble det til at førskolen skulle drives som barnehage både for barna som hørte til Bergen kommune, og for de barna som kom fra andre kommuner og gikk der. Lokaliseringen ble dermed på Hunstad skole fremdeles. Foreldrelaget hadde problemer med å godta at man ansatte personer uten tegnspråk-kompetanse, men det ble lovet at dette skulle bedre seg.

Cochlea- Implantat.- Tospråklighet.
Dette ble et ømt tema for flere organisajoner innen hørselssektoren. Mange døve mente at tegnspråket ville tape, og flere foreldre unnlot å gå inn for CI på barna sine. Foreldrelaget stilte seg positivt til CI, men ut fra den kunnskapen vi fikk om dette, var det klart at barna som fikk CI, fremdeles ville ha behov for tegnspråk. Man ble ikke ”hørende”, men CI ble et viktig hjelpemiddel for å kunne oppfatte lyder.
Problemet dukket opp flere steder, også i barnehagen. Noen oppfattet CI som om man ble hørende, mens andre ville at barna skulle kun bruke tegnspråk uansett, og dermed utelot å stimulere talespråket.
Det ble noen konfrontasjoner på alle nivåer da CI ble alminnelig, men nå har vel de fleste innsett at CI er et bra hjelpemiddel, også i tillegg til tegnspråk.

Prosjekt S. 1990------
Noe av det første vi fikk å bale med da vi kom med i styret i Foreldrelaget var Prosjekt S.
Dette startet før min tid i styret, mens Jorunn var med. Staten skulle integrere alle barn med funksjonshemminger i vanlige skoler, og vi skjønte at dette ville gå ut over opplæringen av våre barn, og ødelegge tegnspråkmiljøene rundt om i landet.
Styret dannet en aksjonsgruppe, og det ble laget underskriftslister med protester om nedlegging av døveskolene.
Det som sikkert var mest effektivt var da aksjonskomiteen fikk medlemmene til å skrive personlige brev til hvert enkelt stortingsrepresentant, og til Ad-Hoc –utvalget i Prosjekt S.
Det virket i alle fall bra og selv om alle andre ”spesialskoler” ble nedlagt, ble det vedtatt at døveskolene skulle opprettholdes på grunn av sin særegenhet.
Detaljer om hva aksjonsgruppen ellers gjorde har ikke jeg, men det går rykter om at ”Bergens-mafiaen” var fryktet i de politiske kretser.

PC-teksttelefon.
I 1991 var Malcolm Hurtley og Bjørn Moldestad i gang med et viktig prosjekt. De satte i gang med å tilpasse teksttelefonprogram til en vanlig PC. Dette lyktes bra, og vi som sto på trappene til å skaffe oss teksttelefon, ble bedt om å vente med dette. Malcolm og Bjørn kjørte en sak gjennom trygdeverket, og fikk til slutt godkjent at man kunne få PC med program i stedet for vanlig teksttelefon. Viktig for dette var jo også at PC var tilgjengelig for halve prisen av teksttelefon.
Deretter kunne vi søke, og fikk da godkjent denne. Det var ikke så vanlig med PC, men dette gjorde at vi fikk PC lenge før vi hadde tenkt, og før mange andre. Barna dro også stor nytte av dette senere i skoletiden.

ND og HLF – inn og ut.
Foreldrelaget luftet av og til tanken på at man skulle være tilknyttet en større organisasjon. De naturlige her var Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund.. Vi meldte oss først inn i ND, og senere inn i HLF.
Underveis ble det klart at mange av våre medlemmer var eller ble medlemmer av disse to organisajonene direkte, i tillegg Foreldrelaget. Ved flere anledninger forsøkte Foreldrelaget å få klarhet i dette, og ordne opp. Dessverre møtte vi liten forståelse i de to organisasjonene for dette problemet, og styret tok derfor avgjørelsen om at vi skulle melde oss ut av begge disse. Muligheten for tilknytning har vært luftet senere også, uten at det har ført frem på grunn av betingelsene. Spesielt HLF var mange interessert i på grunn av mange kurs og seminarer.

Foreldrelagets egenart.
Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede er ganske unikt i landssammenheng.
Alle andre foreldrelag er tilknyttet ND eller HLF. Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede derimot, er ikke tilknyttet noen ”Moder”-organisajon. Dette har gjort at vi har stått fritt til å uttale oss, til å aksjonere, og ikke minst fritt økonomisk.
Vi trenger ikke å gå ”tjenestevei”, for å få ting til eller kontakte noen.
Dette har styret og forskjellige aksjonskomiteer benyttet seg av ved mange anledninger. Jeg har allerede nevnt ”Bergensmafiaen” og dens herjinger.
Likevel har Foreldrelaget oppnådd respekt hos mange andre aktører innen hørselssektoren.
Vi har blitt invitert til bla. i Syns-og Audiopedagogisk styre i Hordaland, Vi har hatt en representant i Styret for Hørselssektoren helt siden opprettelsen av dette. Vi er blitt invitert til å uttale oss i forbindelse med høringer, samlokalisering VK-Eikelund. Knutepunktskoler. Og ikke minst så har vi lenge hatt ledervervet i Samarbeidsforum/Brukerrådet i VK. Vi har vært invitert til FFOs møter i Sentralt Brukerforum, og vi er med i Landsstyret for FAU ved døveskolene.
Dette er ikke lite når vi tenker på at vi er et lag med mellom 40-60 medlemmer.

Foredrag på Bjørkåsen 1993------ (Malcolm- senere Nils)
Foreldrelaget som jo har hele Vestlandet Kompetansesenter som sitt interessefelt, har blitt invitert til å holde foredrag om lagets stilling på de årlige foreldrekonferansene på Bjørkåsen Videregående. Her gikk det i sin tid elever fra hele landet, og vi benyttet derfor anledningen til å hjelpe foreldrene her. Riktignok er/var det et foreldrelag i Stavanger i forbindelse med Kongstein VG skole, som også hørte til VK, men de hadde ikke den samme kontakten som vi hadde. Malcolm var trolig den som startet opp og senere hadde jeg foredragene i 4-5 år på rad.
Dette gjorde også at vi fikk god kontakt med lærere og administrasjonen på Bjørkåsen, og det ble mye godt samarbeid med dem. Elevrådet på Bjørkåsen var også en samarbeidspartner, og vi ble ofte kontaktet når de hadde problemer eller de aksjonerte for skolen.
Skolen hadde tidligere 70-80 elever, og det er trist når vi nå ser at antallet er betydelig redusert, på grunn av forskjellige politiske omlegginger. Vi opplevde det som et meget fruktbart og utviklende tegnspråklig miljø den gang våre barn gikk der.

Medlemsbladet 1992--3-Rune Anda. – Senere Nils (Nettblad- E-mail blad.)
Foreldrelaget har fra 90 tallet og oppover hatt et Medlemsblad som kom ut i varierende grad. Rune Anda lagde et slikt i 92-93. Jeg tok over dette og forsøkte forskjellige utgaver opp gjennom årene jeg var i styret. Skolen distribuerte en del gjennom elevene, mens resten ble sendt pr. post til medlemmene. Jeg har ikke tall på det men det ble mange konvolutter og bladportoer som ble klistret og sendt ut som massepost disse årene. Nytt var også at jeg sendte ut medlemsbladet både som E-mail og som vedlegg til E-Mail. Det ble aldri den store susen i dette, for folk var tilbakeholden med å gi oss E-mail adressen sin.
At det nå er kommet en egen hjemmeside på internett var ikke for tidlig. Jeg vurderte det en stund, men mine tekniske datakunnskaper strakk ikke til………og så var det dette med tiden det tok da.

Foreldrelaget – Døveforeningen.
Foreldrelaget har den egenart at den er interessert i å knytte til seg alle foreldre som har hørselshemmede barn, ikke bare de som har døve barn. Døveforeningen har et mer lukket miljø, som det kan være litt problemer med å komme inn i for ”nye” foreldre.
For å illustrere dette vil jeg fortelle om da vi var ”nye” i denne sammenheng. Siden våre barn ikke var født døve, men mistet hørselen etter at de hadde et godt talespråk, fikk ikke vi helt tak på tegnspråket.
Jorunn hadde imidlertid tatt noen kurs i døveforeningen.
Vår minste gikk på speideren i døvekirken. Han måtte følges, og det ble til at den av oss som var med måtte vente. Da var det naturlig å vente inne i døveforeningens lokaler. Jorunn satt her en av de første gangene, samtidig som det var ”åpen dag” i døveforeningen. En av de døve kom inn i gangen og spurte hva hun gjorde der. Hun svarte på tegnspråk at hun ventet på barnet som var på speideren. Da hun brukte feil tegn for ”vente”, utløste det latter og utpeking av de andre som var der……
Senere ble det til at hun heller gikk turer i Kalfaret-området mens hun ventet på at speideren skulle bli ferdig…..

Tegnspråkkurs foreldre. 1994. ( Temaer. (Gro, Ann-Karin )
Foreldrelaget hadde i flere år tegnspråkkurs for foreldre. Her ble det tatt opp temaer som var aktuelle, for at foreldrene skulle kunne følge opp barna. Dette var meget nyttig, og jeg tror det dannet grunnlag for 40-ukers pakken i tegnspråk som våre aktive styremedlemmer la grunnlaget for noen år senere. Det var stor oppslutning på kursene som dermed måtte deles opp. Foreldrelaget sto den gang for alle utgiftene.

Årsmøtene:
Det har vært varierende oppslutning på årsmøtene opp gjennom årene. Noen ganger hadde vi foredragsholdere som trakk flere til disse møtene. Det var leger fra Høresentralen, Politiet som snakket om narkotika, Psyklog Sissel Grønlie som holdt sine engasjerende foredrag, og medlemmer som orienterte om det siste innen data.

Juletrefestene-
Foreldrelaget har også i en årrekke hatt meget vellykkede juletrefester, lenge før vår tid. Men da vi kom med ble det spørsmål om et orkester. Da jeg jobben i etaten fikk jeg i oppdrag å spørre politiorkesteret om de kunne stille opp. Det ble full klaff, og siden har politiorkesteret vært et fast innslag på juletrefestene. Det må nevnes at politiorkesteret kun har noen få faste oppdrag i året. Det er 17 mai-prosesjonen, Politiets egen juletrefest og vår juletrefest.

Gym svøm- tirsdager.
Det har vært mye svømming. Foreldrelaget har hatt sine faste dager i bassenget på skolen. Ståle Voldsund har vært en aktiv instruktør i mange år, og har også engasjert flere svømmeinstruktører utenfra.

Informasjon fra skolen- krav til lærere.-
Det har for det meste vært et greit samarbeid med Hunstad skole. Selvfølgelig har det skjært seg noen ganger. Det vi har slitt mest med har vært enkeltlærere som har hatt et behagelig statlig tilsettingsforhold, der de har ment at de var ”et utvalgt” folk, og ikke hadde evnen til å tilpasse seg tidens krav.
Jeg skal ikke nevne enkeltpersoner, men det er helt klart at Foreldrelaget, som vaktbikkje, har en oppgave som aldri tar slutt her. Det er jo en av våre oppgaver å sørge for at våre barn får den tilpassede undervisningen de har krav på.

Økonomiske kriser for Kompetansesenteret- skolene. Aksjoner elever (grisehode-nidstang)
Jeg har ikke tall på hvor mange økonomiske kriser skolene og Vestlandet Kompetansesenter har hatt i den tiden vi har vært med i styret.
Det har vært årvisse kriser og noen har vært verre enn andre. Jeg husker at det tilspisset seg noen ganger og mange ”artige” innslag har det vært i pressen, som den gang Bjørkåsen-elevene reiste nidstang med et grisehode på skolen i protest mot undervisningsministeren.

Bingo-Las vegas. 1994.-senere Vannkanten og Automaten i Kilden Senter.
Foreldrelaget har, i motsetning til Foreldrerådet (FAU), som et frittstående lag i alle år hatt inntekter som de har stått fritt til å disponere.
Helt fra den første tiden (1960) da det var utlodninger fra en gammel utlodningsbil i Bergen sentrum, og videre ved hjelp av kontingenter, lotterier, tilskudd fra Fylkeslegen, m.m..
På slutten av 1980 tok jeg opp, gjennom Jorunn som var kasserer den gangen, om ikke Foreldrelaget skulle melde seg på en Bingo. Etter mye diskusjon, og om o men, ble det gitt klarsignal. Jeg fikk plass hos Las Vegas Bingo i Nygårdsgaten. Det gikk greit, og 29000,- kom inn i løpet av en måned. Jeg måtte innom hver dag som vakt og være med på opptellingen etterpå.
Det gikk noen år før vi fikk dette til igjen. Bl.annet var vi uheldig et år med en entrepenør som ikke var helt seriøs. Vi sto deretter på ”venteliste” noen år, før vi til slutt fikk innpass på Vannkanten Bingo. Det har gitt en del inntekter, selv om det til tider har vært vanskelig å få folk til å stille som vakter. I tillegg fikk vi innpass på automat-fronten, og selv om det ikke gav det store de første årene, ser det ut som om det nå har løsnet litt….
Det ble mye arbeid med å få dette til, blant annet måtte jeg gå noen runder med politiet og Lotteritilsynet for godkjenning.

Møter i Syns og Audiopedagogisk styre.
Like etter at jeg hadde kommet inn i styret i Foreldrelaget, fikk vi forespørsel om å stille på møte i Syns-og Audiopedagogisk styre i Hordaland. Møtene ble holdt på Statens Utdanningskontor i begynnelsen. Styret var nyopprettet, og i begynnelsen var jeg helt utafor hva det dreide seg om. Etter hvert som det gikk opp for meg hva det dreide seg om, fant jeg ut at det var viktig for oss å være med her. Det var møter 3-4 ganger i året. Styret hadde overoppsynet med Synspedagogene og Audiopedagogene i Fylket. Nå var det 7-8 synspedagoger den gang og 1 Fylkesaudiopedagog pluss 1 audiopedagog tilknyttet Vestlandet Kompetansesenter, slik at det hele dreide seg mest om synshemmedes hjelpemidler. Siden er det kommet flere audiopedagoger til som følge av litt press.

Samarbeidsforum 94-- Brukerråd.
Det har vært en del ”sovende” komiteer som har vært i systemet noen år. Et av disse var ”Samarbeidsforum” ved Vestlandet Kompetansesenter. Det hadde eksistert i noen år, og det var meningen at det skulle fungere som et slags ”skolestyre” for Vestlandet Kompetansesenter etter opprettelsen av dette. Her skulle det være representanter fra Bergen kommune, skolestyrerne ved de enkelte døveskolene, lærerorganisasjonene, de forskjellige faggruppene, elevorganisajonene, FAU og Foreldrelaget.
Dette ble stort og vanskelig å kalle sammen, og det sovnet hen i halvannet år. Leder av Samarbeidsforum var en representant for Bergen Kommune, som ikke hadde peiling på hvorfor hun var der.
Da vi tok et oppgjør med Senterleder Jørgen Varden på et møte på Hunstad skole om forholdet, og de manglende møtene, ble det vekket til live igjen. Etter noen møter ble det ryddet ut noen lik, og vi fikk til en passende representasjon. Senere ble lærerorganisasjonene og faggruppene skilt ut som et eget ”Fag-råd” under senterleder, og da var det naturlig at vi krevde at det ble et tilsvarende ”Bruker-råd”. Det gikk igjennom så det suste, og slik er det i dag. Det ble bestemt at kun rene bruker-grupper, hørelshemmedes organisajoner, pårørende til hørselshemmede, og elevorganisajoner skulle være representert i Bruker-rådet. Bruker-rådet fikk også direkte linje til Sektorstyret, og Sentralt Brukerforum (FFO-Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) som igjen var under departementet.
I Sektorstyret (for hørsel) ble det bestemt at det skulle opprettes Samarbeidsforum på alle kompetansesentrene innen hørsel. Etter påtrykk fra oss ble det opp til det enkelte Samarbeidsforum å velge organisajonsform, noe som resulterte i at 4 av 5 kompetansesentre ble omgjort etter vår modell som rene Brukerråd.

Samlokaliseringen VK og Eikelund komp.senter. –referansegruppe.-møter.
Det har vært mye frem og tilbake i forbindelse med Samlokaliseringen mellom Vestlandet Kompetansesenter og Eikelund. Styret for kompetansesentrene har kjørt denne saken igjennom, men vi har vært med på en del møter, samt at vi har vært med i en referansegruppe her. Det dreide seg om ”kontorfellesskap” for alle funksjonshemninger. Her var det vår oppgave å passe på at hørselssektoren , som den desidert største gruppen, ikke gikk tapende ut av dette fellesskapet. Da de andre gruppene ikke hadde egne skoler, (De ble nedlagt under prosjekt S) , var de (og Styret) ute etter å få våre brukere inn i samme situasjonen, altså nedlegging av døveskolene.
Det er snakk om ”tvilling-skoler” på Barne og ungdomsskolenivået, og knutepunktskoler på videregående nivå.
Administrasjonen har inngått ”Kontorfellesskap”, og nå står vel skolene for tur, med de konsekvenser det har for opplæringen og tegnspråkmiljøet.
Jeg håper Foreldrelagets styre ser hva som foregår, og sier ifra underveis…….

Knutepunktskoler – Rasering av tegnspråkmiljøet.
Foreldrelagets innstilling når det gjaldt Videregående skoler har hele tiden vært at disse skulle styrkes, slik at elevene sto styrket i kampen om utdanning og arbeidsplasser videre i livet. Det faktum at de fleste, 80-90 prosent av døve i Norge ikke har arbeid er en stor utfordring. (Tilsvarende tall i Sverige er 10-20 prosent)
Det var håp om at linjene på Bjørkåsen og Kongstein som kunne velges ville bli utvidet og kvaliteten økes på undervisningen.
Dessverre har tallet på elever på Bjørkåsen blitt stadig redusert de siste årene, og Kongstein skole er blitt nedlagt. Grunnen til dette er helt klart for meg. Tidligere rekrutterte Bjørkåsen og Kongstein elever fra hele landet (Utenom Oslo), og det var klart det største og mest levende tegnspråkmiljøet i landet.
Styret (Storstyret) har klart å ødelegge dette ved å integrere de hørselshemmede elevene i Trondheim og Oslo på en vanlig videregående skole. Tilsvarende ble det ”over hodet på oss” opprettet ”knutepunktskole” på Bergen Videregående. Resultatet var skremmende etter min mening. Undervisningen på Bergen Videregående krasjet første året, og aktuelle elever søkte seg til forskjellige andre videregående skoler der de ble ”lokket” med et godt tilbud. Tilbudene uteble og mange gikk ut av skolene i frustrasjon og fortvilelse. Da det i tillegg ble innskjerpinger på Bjørkåsen både på linjevalg og personale, ble katastrofen total. Det er vel nå bare et spørsmål om tid før Bjørkåsen blir nedlagt på grunn av ”for liten søkning”. Da har departementet klart å gjennomføre prosjekt S, ved hjelp av langsiktig og utholdende trenering av foreldrenes vilje. Tiden vil vise….., men vil noen stå til ansvar?.

Sektorstyret.
Det må sies en del om Sektorstyret.
Sektorstyret ble opprettet under styret for kompetansesentrene for å ta seg av døvesakene. Disse utgjorde de fleste sakene i styret og tok også ca 1/3 del av hele budsjettet for de funksjonshemmede. Den vesentlige grunnen til dette var at i hørselsektoren hadde ikke staten klart å legge ned skolene under Prosjekt S, slik man klarte med de andre spesialskolene. Personalugifter i forbindelse med skolene er derfor den største utgiftsposten.
Jeg ser at stadig gjøres forsøk på å avslutte styret for hørselssektoren, og det klarer de vel når den siste skolen er nedlagt.
Vi (Hordaland Foreldrelag) har hatt en representant i Styret for Hørselssektoren siden det ble opprettet. Det er en såkalt brukerrepresentant. Fred Olav Libnau var representanten de første årene, og siden har Sissel Gerritsen representert ”brukerne”. De har gjort en bra jobb hele tiden, samtidig som de har holdt foreldrelaget orientert fortløpende.
Hva som skjer når funksjonstiden løper ut, står tilbake å se, og selv om funksjonstiden er blitt forlenget noen ganger, er det vel bare et spørsmål om når ”de” vinner……

Sentralt Brukerforum -FFO.
Alle brukerorganisasjonene for funksjonshemmede har hatt Sentralt Brukerforum som sitt talerør til departementet. På de 3-4 møtene i året har man kunnet stille spørsmål til departementet, og tidligere også til Senterlederne. De har etter hvert forsvunnet fra disse møtene.

Landsdekkende FAU-døveskolene.
Malcolm Hurtley var en pådriver for opprettelse av Landsdekkende FAU for døveskolene. Dette var et resultat av det tidligere ”Landsforeningen for foreldrerådene ved døveskolene i Norge”.
Her er gjort mye for at FAU-lederne ved de forskjellige døveskolene skulle kunne komme sammen, slik at man hadde noenlunde samme innstillinger overfor skolene og kompetansesentrene. Møtene ble holdt i Oslo i forbindelse med møtene i Sentralt Brukerforum, og slik sparte vi reiseutgifter da disse ble ordnet gjennom Sentralt Brukerforum. I tillegg klarte vi, med Magne Bentzen i spissen å få til faste møter med departementet og Styret etter en tid.
Jeg er ikke sikker på om det fungerer slik ennå.

Kongstein Videregående Skole.
Kongstein fungerte noen år som en alternativ skole for elevene i tillegg til Bjørkåsen. Det ble eksperimentert fra Vestlandet Kompetansesenters side med å legge noen linjer kun til denne skolen. Det fungerte ikke helt, og var vel noe av det som gjorde at både Bjørkåsen og Kongstein fikk dårlig rykte på seg for å ikke være optimale for hørselshemmede. Kongstein var dertil også mye mindre som tegnspråkmiljø-sted, og lite uviklende for hørselshemmede.
Også her ble det en integrering av elever til vanlig skole.

Bo og miljø- utvalget- møter- tur til Ørebro.
I den tiden jeg var leder, ble jeg invitert til å delta i et utvalg under Departementet som skulle utrede Bo,miljø og fritid for hørselshemmede elever i Norge. Leder av utvalget var Bodil Skjånes Dugstad, og Fauske fra VK og en elevrepresentant herfra var med. Møtene ble holdt rundt om på forskjellige kompetansesentre. Vi var i Oslo, i Trondheim, men vi tok også en tur til Ørebro i Sverige. Vi kjørte med minibuss fra Gardermoen og fikk underveis oppleve det grå landskapet om våren i Midt-Sverige.
I Ørebro fikk vi omvisning på både grunnskole og videregående skole.
Døveundervisningen i Sverige var lagt opp helt annerledes enn i Norge. Mens grunnskolene var spredt rundt i landet, som her, var den videregående skolen samlet i Ørebro. Det var en stor videregående skole med 1600 elever, der de døve utgjorde omtrent halvparten. Klassene var på 10 elever, og delt i en like stor hørende som døv gruppe. Tegnspråk var undervisningsspråket.
En annen stor forskjell fra Norge var at elevene gikk i 4 år på videregående. De første tre årene gikk de på den hovedlinjen (ca 10 linjer) de hadde valgt, og siste året spesialiserte de seg innen det faget.
For eksempel hadde man en trearbeidslinje der elevene fikk undervisning om alt innen trefaget, som snekker, tømrer, m.m. Det siste året spesialiserte man seg innen faget, for eksempel som møbelsnekker.
Det ble opplyst at 80-90 prosent av de døve i Sverige var i arbeid på grunn av det systemet.
En hake ved det svenske systemet var at mange familier med døve barn flyttet nær Ørebro når barna nærmet seg årene da de skulle på videregående, men ikke alle flyttet ut igjen når de var ferdig, slik at det bodde forholdsvis mange døve i området.

Konklusjonen.
Jeg har vært innom mange av de episoder jeg husker, og noen av de store sakene som har vært behandlet i styret i Foreldrelaget i den tiden vi var aktive.
Noen vil kanskje synes at det har vært for mye, andre at jeg ikke har vært nøyaktig nok, eller ikke tatt med ting som de synes har vært viktig.
Det som har vært viktig for meg er å kunne bringe videre noe av det vi har erfart, og dele mange av de fine opplevelsene vi har hatt med Foreldrelaget. Ikke minst minne på at Foreldrelaget har, og har hatt en viktig rolle i utviklingen av undervisningen og miljøet for de hørselshemmede barna, og deres foreldre.

Måtte Foreldrelaget for Hørselshemmede bestå også de neste 45 år.

Februar 2005